Norsk næringsliv står overfor noen formidable utfordringer. Teknologien utvikler seg i rekordfart, og det grønne skiftet tvinger oss til å tenke annerledes. Samtidig blir kampen om kunder og flinke folk stadig tøffere. Midt i dette sitter norske bedrifter med én avgjørende ressurs, nemlig menneskene sine. Og hva de kan. Spørsmålet er ikke lenger om vi skal satse på kompetanse, men hvordan vi gjør det, raskt nok til å holde oss relevante.

I snart 25 år har jeg jobbet med ulike aspekter av endring, utvikling og kompetanse. Jeg har jobbet med kompetanseutvikling som foreleser, som forretningsutvikler og som kompetanseansvarlig. Jeg har sett hva som fungerer i praksis, og hva som blir stående igjen som fine ord og gode intensjoner. De mest ambisiøse bedriftene har skjønt at læring ikke er noe man gjør én gang i året på seminar. Det er noe som må være en naturlig del av jobbhverdagen, på linje med strategi og økonomistyring, og like naturlig som en lunsjpause midt på dagen.

Etter mange år med utvikling av kompetanse i virksomheter, opplevde jeg en frustrasjon som til slutt ble starten på Compend. Kompetansen var ofte usynlig. Den var dårlig dokumentert, vanskelig tilgjengelig, både for medarbeidere, ledere, kunder og oppdragsgivere. Og verst av alt, var at medarbeiderne selv manglet motivasjon til å dokumentere sin kompetanse. De så ingen egenverdi i det. CVene var utdaterte og mangelfulle, og ble stort sett bare hentet frem når noen søkte jobb. Det var et stort gap mellom hva folk faktisk kunne, og hva virksomheten trodde de kunne.

Dette er ikke bare et HR-problem. Det er en forretningsrisiko. Når kompetansen forvitrer i et Excel-ark eller i hodet til hver enkelt, går virksomheten glipp av den viktigste innsikten den har, nemlig hva den faktisk kan levere og utvikle videre. Når kompetanse ikke synliggjøres, blir det også vanskelig å planlegge fremover, investere riktig og bygge en kultur for læring. Og det er akkurat denne koblingen mellom dokumentasjon, tilgjengeliggjøring og motivasjon for læring jeg brenner for å løse.

NHOs Kompetansebarometer gir meg hvert år en påminnelse om hvor viktig dette er, og hvor mye som fortsatt gjenstår. Over halvparten av NHOs medlemsbedrifter rapporterer om udekkede kompetansebehov. Mange vet at de mangler folk med riktig kompetanse, men langt færre har en plan for hvordan de skal utvikle den de allerede har. Og det er spesielt små og mellomstore bedrifter, de som utgjør ryggraden i norsk næringsliv, som sliter mest. De har verken egne HR-avdelinger eller store utviklingsbudsjetter. Likevel er det akkurat disse bedriftene som har størst behov for omstilling og innovasjon.

Min erfaring er at det ikke trenger å være så komplisert. De beste bedriftene jeg har jobbet med, har én ting til felles. De ser på læring som en investering, ikke en kostnad. De bygger en kultur hvor det er like naturlig å oppdatere egen kompetanseprofil som å registrere timer. De setter av tid til utvikling fordi de vet at kompetanse er ferskvare. Og de forstår at synliggjort kompetanse er gull verdt, både for ledelsen, medarbeiderne selv og kundene.

Vi må også være ærlige på én ting. Livslang læring er ikke lenger et valgfritt gode. Det er en nødvendighet for alle som ønsker å være relevante i arbeidslivet. Og her trenger vi smartere samspill mellom bedrifter, utdanningsinstitusjoner og eksterne kompetansepartnere. Løsningene må være tilpasset småbedriftenes hverdag, og være fleksible, modulbaserte og tettere på det faktiske behovet i virksomheten. Det handler ikke bare om å få tilskudd til kurs, men om å bygge en læringskultur der utvikling skjer kontinuerlig.

Det økonomiske potensialet er enormt. Forskning viser at virksomheter som investerer i kompetanseutvikling får bedre lønnsomhet, lavere turnover og høyere innovasjonstakt. Og de får noe som ikke kan kjøpes for penger, nemlig en kultur for læring og forbedring som gir dem et varig konkurransefortrinn.

Men dette handler ikke bare om lønnsomhet for den enkelte bedrift. Det handler også om Norges evne til å konkurrere globalt. Vi har ingen sjanse til å vinne på pris. Vår styrke ligger i høy kompetanse, høy tillit og evnen til å omstille oss raskt. Hvis vi klarer å gjøre kunnskap og læring til vårt sterkeste konkurransefortrinn, kan vi skape ikke bare lønnsomme, men bærekraftige og inkluderende arbeidsplasser.

Ikke vent. Ikke sett kompetanseutvikling på pause til ting roer seg. Start med å få oversikt over hva folk faktisk kan. Gjør kompetanse synlig. Involver medarbeiderne, vis hvorfor det har verdi for dem også, både i karrieren og for egen utvikling. Bygg kompetanseutviklingen inn i hverdagen, ikke som noe som skjer på siden.

Kompetanse er ikke en kostnad. Det er den mest lønnsomme investeringen du kan gjøre, både for virksomheten, for medarbeiderne og for samfunnet. Spørsmålet er ikke lenger om du har råd til å investere i kompetanse. Spørsmålet er om du har råd til å la være?